Siden jeg startet eget plateselskap i 2003 har det dukket opp en del cd'er, demoer og EP'er i postkassa hjemme, og det er jo i utgangspunktet hyggelig. Det er bare det at jeg ikke driver et 'vanlig' plateselskap. Jeg gjør nemlig det aller meste selv, SAMTIDIG som jeg fyller rollene som komponist, artist og utøver, osv. Det betyr i praksis at jeg nå har mye mindre tid til å høre på musikk enn jeg hadde før. Det er frustrerende å merke at så mye av det jeg holder på med settes i gang pga kjærlighet til musikk, samtidig som arbeidsmengden får mindre og mindre direkte med musikk å gjøre. Derfor blir jeg stressa av at det ligger en bunke håpefulle CD'er på pulten min fra folk som lurer på hva jeg syns om musikken deres, og som gjerne vil at noen skal hjelpe den ut i verden. Samtidig som det siste albumet til mitt favorittband ligger uåpnet på stereoen, 3 uker etter at jeg kjøpte den.
Jeg har ikke mer peiling på andres musikk enn folk flest. Jeg har peiling på min egen sjanger, min egen musikk og min egen smak, men alt som faller utenfor det (altså andres personlige, musikalske universer) har jeg like lite eller mye å si om som alle andre. Jeg synes dessuten (siden jeg er utøver selv) at det er vanskelig, slitsomt og skummelt å skulle uttale seg om noe noen andre har laget, siden jeg vet hvor personlig slikt er. Derfor har jeg for en stund siden bestemt meg for å spare meg for den tidkrevende påkjenningen det er å skulle høre gjennom, vurdere og uttale meg om ting jeg ikke selv leter meg fram til. Det jeg er nødt til å gjøre for å få ferdig mine egne prosjekter, er å pusle med mitt, og høre på ting jeg liker av meg selv.
En annen ting er at det har tatt meg to år og masse penger å lage og gi ut min nyeste plate, HURRICANE'S EYE. Det er tid og penger jeg hadde akkurat denne ene gangen, og mer tid og penger er det ikke å hente, med mindre denne plata selger bra nok til å finansiere en ny utgivelse. Og gjør den det, blir det selvfølgelig en ny Unni Wilhelmsen-utgivelse som blir prioritert i dette selskapet. Det sier seg selv at hvis jeg skulle bruke det neste året mitt og de neste inntektene mine på å gi ut noen annens plate, så ville det bety at jeg måtte 'bytte bransje', altså slutte som låtskriver og musiker, og gå over til å hjelpe andre, med mål om å tjene penger på deres musikk i stedet for min egen. Det har jeg verken lyst til eller noen ambisjoner om. Så derfor er jeg egentlig den minst interessante 'platebransjepersonen' som finnes å sende musikken sin til.
Jeg ønsker selvsagt nye artister, band og musikere alt godt i jungelen av flinke, spente håpefulle utøvere. Jeg kan bare ikke være en aktiv del av den 'bissnissen' det er å oppdage nye talenter eller hjelpe andre fram. Det fins egne stillinger for den oppgaven i de større selskapene, hvor folk som får godt betalt har akkurat dette som jobb hver dag. Min tid og interesse ligger ikke der. Jeg skal lage musikk, ta vare på den, foredle den og spille den for folk. Det er min rolle. Og det er det jeg nå har tatt ansvar for ved å gi ut plata mi selv. Det kan ikke være min rolle å vurdere det andre gjør, og det er jeg bare nødt til å forholde meg til, ellers vil det gå ut over mitt eget arbeid. Jeg beklager at det er sånn, men jeg ønsker nok helst å bli o ppfattet som det jeg er, nemlig komponist, musiker og utøver, framfor musikksynser, plateselskap og pengesekk.
Jeg mener at alle som henvender seg til noen bør få et slags svar hvis det er mulig, selv om det ikke blir det svaret de ønsker seg. Det tar imidlertid lang tid å skrive ærlig og personlig og gi individuelle råd som hver enkelt kan ha nytte av. Men jeg vil ikke avvise noen uten å forsøke å gi dem en forståelse av hvordan ting henger sammen og hvorfor. Det er mange mennesker som ikke aner hvilket arbeid og hvor mange penger som faktisk skal til for å gi ut en konkurransedyktig CD i Norge i dag. Det skulle bare mangle. Men mange av dem sitter likevel og drømmer om å gi ut en plate selv, her i verdens kanskje dyreste land å spille inn plater i, med et av verdens minste publikum til å kjøpe dem. Selv om nordmenn flest kjøper mer musikk enn andre folkeslag, er vi så få at de reelle salgsmulighetene til en ny artist i Norge ikke står i forhold til hva hele utgivelsen gjerne koster. Hvor mye planlegging, utgifter og publikumsoppmøte som skal til for å få en Norgesturne på beina, er det heller ikke mange som vet noe om, selv om mange gjerne diskuterer slikt med oss som har dette som yrke. Målet mitt er ikke at alle skal bli eksperter på min bransje. Men når noen i mitt publikum røper at de tror det bare er å sette seg på et fly til indre Finnmark og spille der "helst neste helg", så syns jeg de bør få vite hvorfor det ikke er mulig. Og at det ikke er jeg som bestemmer slikt. Det er publikum som indirekte bestemmer sånt. Hvis folk møter opp på konserter, tør pubeierene og lokalarrangørene å invitere artistene tilbake igjen om en stund. Alle ledd har et ansvar i denne prosessen, men det er gjerne artisten selv som får alle "hvorfor kommer du aldri hit og spiller eller hvorfor gir du ikke ut en sånn plate nå før jul"-spørsmålene. Jeg går gjerne først i toget som ønsker å avmytifisere musikkbransjen og artistenes hverdag. Det er mye lettere å ha en jobb som min hvis de menneskene jeg er avhengig av skjønner hva jeg driver med. I lille Norge ser i hvert fall ikke jeg de store fordelene ved å basere meg på et image som ikke har rot i virkeligheten. Derfor ønsker jeg å gjøre veien fra musikken til lytteren så kort og lett som mulig. Ikke bare ved å fokusere på fysisk tilgjengelighet av CD'ene mine, selv om det selvsagt er viktig. Men også gjennom å forsøke å få så mange som mulig til å ane hvilke mekanismer som må settes i sving for at vi musikanter kan spille inn plater og holde konserter. Og sånt blir det lange innlegg og mailer av.
Og tenker du nå fremdeles på å sende meg en demo i posten, vil du få et langt avslag, uten å få vite hva jeg egentlig synes om greiene dine. Og svaret vil være som dette du nettopp har lest. Så da er håpet mitt at du ikke sender meg demoen din likevel, men nikker forståelsesfullt når jeg sier at jo mer etablert en person som f.eks jeg er, jo mindre kapasitet har man gjerne. I hvert fall når man i tillegg starter sitt eget plateselskap og har fått det for seg at man greier seg uten management. Da kan nettene bli fryktelig lange eller fryktelig korte, uten mulighet til å lytte på demoer.
Dette er et svar som i hvert fall jeg kan leve med.
Lykke til!
Hilsen Unni Wilhelmsen